Ars Fennica

Anna Camners malerier beveger seg i grenselandet mellom surrealisme og naturvitenskapelig observasjon. Gjennom en teknisk presis og langsom arbeidsprosess, ofte på små paneler eller akrylglass, skaper hun bilder som inviterer til nærstudier. Motivene kan minne om mikroskopiske utsnitt av en større, ukjent helhet: organiske strukturer, membraner, porøst vev, former som minner om planteceller, øyne, hansker og kroppslige fragmenter. Fargepaletten domineres av duse nyanser av rosa, isblått og hvitt.

– Maleriet lar meg observere og skape. Jeg arbeider som om jeg skildrer en art fra et annet sted, som ennå ikke har fått et navn, der kropper, planter og materialer former hverandre og blir stadig mer fremmede jo nærmere jeg ser, sier Anna Camner.

Anna Camner (f. 1977, Sverige) bor og arbeider i Stockholm. Etter at hun ble uteksaminert fra Kungliga Konsthögskolan i Stockholm i 2003, har arbeidene hennes blitt vist i en rekke separatutstillinger i Stockholm, London og New York, samt i gruppeutstillinger ved blant annet International Biennial of Contemporary Art (BIACI) i Cartagena og Hiroshima City Museum of Contemporary Art i Japan. I 2017 mottok hun Beckers konstnärsstipendium. Verkene hennes finnes blant annet i samlingene til Magasin III Museum & Foundation for Contemporary Art, Malmö Konstmuseum, Wanås Konst, Statens konstråd i Sverige og UBS Art Collection.

Anna Estarriola kombinerer skulpturelle installasjoner med levende bilder, lyd og teknologi i en performativ praksis. Kroppen står ofte sentralt, både som subjekt og objekt, og brukes som utgangspunkt for undersøkelser av persepsjon og kommunikasjon. Arbeidene hennes henter impulser fra ulike vitenskapelige disipliner, kunnskapssystemer og trosforestillinger. I bunn ligger en vedvarende nysgjerrighet på hvordan individuell og kollektiv atferd former ulike, overlappende og delte virkeligheter. Verkene utfolder seg som skiftende miljøer der skalaer, perspektiver og maktstrukturer både står i kontrast til og eksisterer side om side med hverandre.

– Jeg er interessert i hvordan det vi oppfatter som sikkert og nærværende, kan være ustabilt; i det ukjente som vender tilbake og forandrer form over tid; og i å iscenesette spekulative hypoteser om hvordan ting er, hvordan de forholder seg til hverandre, eller hvordan de kunne ha vært, sier Anna Estarriola.

Anna Estarriola (f. 1980, Catalonia) bor og arbeider i Helsinki. Hun har en bachelorgrad fra Universitetet i Barcelona (2004) og en mastergrad fra Kunstakademiet i Helsinki (2009), og har også studert samtidsdans. Arbeidene hennes har blitt vist både i Finland og internasjonalt, blant annet i separatutstillinger ved Amos Rex, Serlachius-museene, Pori Art Museum og Galerie Anhava. Verkene hennes har også blitt vist ved blant annet Museum of Contemporary Art Kiasma, EMMA – Espoo Museum of Modern Art, Tallinn City Gallery, Max Estrella i Madrid og Borås Konstmuseum i Sverige. I 2015 mottok hun AVEK-prisen for mediekunst, og i 2023 mottok hun William Thuring-prisen. Verkene hennes inngår i flere betydelige offentlige og private samlinger, blant annet Finlands nasjonalgalleri, EMMA – Espoo Museum of Modern Art, Pori Art Museum, HAM Helsinki Art Museum og Saastamoinen Foundation.

Sandra Mujinga er en norsk-kongolesisk kunstner og musiker basert i Oslo. Hun arbeider med blant annet installasjon, skulptur, performance, tekst og digitale medier, og undersøker skiftende former for synlighet og usynlighet, selvrepresentasjon og overvåkningens politikk.

I arbeidene hennes står spor og tilsløring sentralt – det som blir værende, hjemsøker eller forsvinner, og hvordan kropper huskes. Hun utforsker ofte skapninger fra både fortid og fremtid, med utgangspunkt i blant annet fossiler og spøkelsesaktige figurer som motsetter seg faste identiteter. Med referanser til kolonialismens historie og ettervirkninger, science fiction, afrofuturisme og posthumanistisk teori undersøker Mujinga spørsmål om menneskelighet, synlighet og tilhørighet. Hun forestiller seg alternative verdener der teknologi, mennesker og ikke-menneskelige livsformer smelter sammen i spekulative og politiske prosesser.

– Inspirert av økologier som flytter mennesket ut av sentrum, undersøker jeg gjennom min verdensbyggende praksis hva det vil si å være synlig når synlighet ikke lenger er en garanti for trygghet. Historisk og politisk betrakter jeg ikke menneskelighet som en fast tilstand, men som en bevegelig grense som avgjør hvem som anses som verdig omsorg, sier Sandra Mujinga.

Sandra Mujinga (f. 1989, Goma, Den demokratiske republikken Kongo) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Malmö Konsthögskola. Mujinga har stilt ut internasjonalt ved blant annet MoMA og Guggenheim Museum i New York, Veneziabiennalen og Stedelijk Museum i Amsterdam. I 2021 mottok hun Preis der Nationalgalerie i Berlin. Verkene hennes inngår i flere internasjonale samlinger og vises jevnlig ved museer og biennaler over hele verden.

Joel Slottes malerier kjennetegnes av et tett, fortellende og følelsesladet billedunivers, der hverdagslivet beveger seg i retning av det mytiske og drømmeaktige. I store figurative oljemalerier, så vel som i tegninger og skulpturer, skaper han lagdelte scenarioer der personlige erfaringer og mennesker fra hans egen omgangskrets veves sammen med kunsthistoriske referanser, folklore, populærkultur og subkulturelle uttrykk, blant annet estetikken fra metal-sjangeren.

Slotte henter ofte inspirasjon fra finske omgivelser og visuelle kjennetegn som skoger, jorder, hytter og hverdagslige gjenstander. Figurene og miljøene kan ved første øyekast virke velkjente, men detaljene åpner for stadig nye og sammensatte betydninger.

– Jeg inspireres av det som er nær meg: vennskap; øyeblikk som på magisk vis fylles med mening og følelser på kjølige, milde sommernetter; sorg, brudd og skam; det å se verden som kunst; subkulturer; overflod; og hellig, rungende latter. År etter år vender tankene mine tilbake til lignende bilder, som jeg maler eller tegner igjen og igjen, stadig formet av nye erfaringer og spørsmål, sier Joel Slotte.

Utstillingen er et samarbeid mellom Niemistö Art Foundation, Kiasma og Kunstsilo, og markerer første gang Ars Fennica vises i Norge.